Trusselen om en eskalerende handelskrig har ulmet helt siden Trump kom til makten. Dette tilspisset seg i løpet av den foregående måneden og en tweet fra 2. mars er beskrivende for Trumps syn på global handel;
Dette har kommet i flere drypp tidligere, før det nå har begynt å renne. Først var det Trump som ikke anerkjente Kina sin status som markedsøkonomi, så kom tariffer på solpaneler og vaskemaskiner. Dette ble i stor grad tatt med et skuldertrekk, før markedene våknet opp ved innføringen av importavgift på stål og aluminium. Da dette ikke var nok, innførte Trump og Det hvite hus en importtariff på 25 prosent på kinesiske varer til en verdi av 60 milliarder dollar. Dette førte til gjengjeldelse fra kinesiske myndigheter. Først som svar på stål- og aluminiumsavgiften varslet Kina toll på 128 amerikanske varer. Dette var ansett som relativt moderat. 4. april kom tilsvar på runde to, og Kina innfører 25 prosent toll på ytterligere 106 amerikanske varer til en verdi av 50 milliarder dollar. Markedet er urolig for om dette kan være starten på noe større.
Det er et forsøk på å redusere det årlige handelsunderskuddet på 375 milliarder dollar som USA har med Kina, med 100 milliarder dollar årlig. Med globale verdikjeder, blir dette komplisert. Kinas økonomi har endret seg og verdiskapningen i eksportnæringen er relativt liten. Innsatsvarene i Kinas eksport produseres over hele verden før kinesere setter dette sammen til et brukende produkt. Mange av disse produktene kjenner man godt til, som for eksempel Apple sin iPhone. I følge en analyse av DnB Markets er mer enn halvparten av USAs import fra Kina produsert av amerikanske selskaper eller er varer der en sentral del av produksjonslinjen kommer fra amerikanske selskaper.
I tillegg til ønsket om å redusere handelsunderskuddet, anklager Trump Kina for å ha urettmessig tilegnet seg amerikanske selskapers immaterielle rettigheter og teknologiske kompetanse. For dette mener Trump de må de betale. Det er derfor også satt i gang en granskning som skal belyse dette. Trump-administrasjonen har gitt beskjed til finansdepartementet om å lage en plan som regulerer og forhindrer kinesiske investeringer og oppkjøp i sentrale sektorer og bedrifter som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.
Investorene har svart med å sende globale aksjemarkeder betydelig ned i løpet av mars. Man frykter en handelskrig som eskalerer i omfang både på antall produkter og land, og som vil ha påvirkning på global vekst. Handel har vært en av driverne til den økonomiske innhentingen man har observert i det siste.
David Ricardo var en britisk økonom og en av 1800-tallets mest innflytelsesrike klassiske økonomer og kan sees på som oppfølgeren til Adam Smith. Englands importavgifter på korn som ble innført på slutten av 1700-tallet var en sentral inspirasjonskilde i hans arbeider. Dette forbudet mente han var til sterk skade for industrien og dermed også for økonomiens totale vekstevne.
Importavgiftene på korn var designet for å holde kornprisene høye for å favorisere innenlandske produsenter, og representerte britisk merkantilisme som betyr størst mulig handelsoverskudd mot utlandet. Importavgiftene var høye og gjorde det for dyrt å importere fra utlandet, selv når matforsyningen etter hvert ble for lav. Dette økte matprisene og levekostnadene for den britiske befolkningen. Avkastningen var god i landbruksektoren, men dette hindret den økonomiske veksten i andre sektorer, for eksempel i industrien, ved å redusere befolkningens disponible inntekt.
Ricardo var en forkjemper for internasjonal handel og formulerte i 1817 «prinsippet om de komparative fortrinn». Prinsippet går ut på at to land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel selv om et land er absolutt overlegent det andre i produksjonen av begge varer. Ved en slik spesialisering av produksjonen i de to landene vil den samlede mengde av varer bli større enn den var uten spesialisering og handel. Følgelig vil handelen bringe en gevinst, som vil bli fordelt mellom de to landene. Teorien om komparative fortrinn sier at hvert land vil eksportere de produktene som landet har best forutsetninger for å produsere, og importere andre produkter. Dette har lagt grunnlaget for de fleste klassiske teorier om global handel.
Hungersnøden i Irland (1845–1849) var det som til slutt førte til en oppheving av importavgiften på korn og som av økonomiske historikere blir sett på som det avgjørende skiftet mot frihandel.
Historien har også andre eksempler på at handelskrig ikke har et fordelaktig utfall. Et godt eksempel er 1930-årenes «Store Depresjon», eller som Wikipedia sier «de harde trettiåra». Starten på den økonomiske krisen blir ofte markert med børskrakket i 1929 på Wall Street. Det kanskje ikke alle vet er at krisen ble forverret av proteksjonistiske tiltak som fra amerikansk side kom igjennom Smoot-Hawley tariffvedtaket.
Ved utgangen av 1920-tallet hadde amerikansk økonomi gjort ekstraordinære fremskritt når det gjaldt produktivitet på grunn av elektrifisering, som var en kritisk faktor for fremveksten til samlebåndets masseproduksjon. Hester og andre arbeidsdyr hadde blitt erstattet av biler, lastebiler og traktorer. Om lag 20% av jordbruksarealet som tidligere var viet til å fôre arbeidsdyr, ble frigjort, noe som bidro til overskudd av landbruksprodukter.
Etter hvert som verdensøkonomien gikk inn i den økonomiske krisen i 1929, ble det vedtatt at den amerikanske politikkens hovedmål var å beskytte amerikanske jobber og bønder fra utenlandsk konkurranse, da jordbruket stod for 25 prosent av sysselsettingen. Den 17. juni 1930 ble Smoot-Hawley-tariffen undertegnet av president Hoover. Loven økte tariffen på over 20 000 importerte varer. På denne måten skulle man få amerikanere til å kjøpe amerikanske varer istedenfor utenlandske.
I et forsøk på å stoppe innføringen av Smoot-Hawley-tariffen ble det startet en underskriftskampanje som ble støttet av 1 028 amerikanske økonomer. Henry Ford tilbrakte også en kveld i det Hvite Hus hvor han forsøkte å overtale Hoover og kalte vedtaket «an economic stupidity». J.P. Morgans direktør, Thomas W. Lamont, skal visstnok nesten ha bedt på sine knær om at Hoover måtte omgjøre vedtaket.
Den gjennomsnittlige tollsatsen på importerte varer i perioden 1921-25 var 25,9%, men etter tariffvedtaket økte dette til 50% i 1931-35. Dette har fått skylden for å forverre den økonomiske nedturen. Andre land gjengjaldt de amerikanske tiltakene og økte egne tollsatser. Internasjonal handel ble redusert med over 50% i perioden.
I nyere tid har vi også et annet eksempel, som ligner på Trump sin toll på stål og aluminium – men med et mer moderat utfall. I 2002 innførte president George W. Bush tariffer på stål opptil 30% som skulle ha effekt frem til 2005. Canada og Mexico var utelatt fra tiltaket. EU truet umiddelbart med gjengjeldende tiltak, uten å faktisk gjennomføre noen. EU tok heller saken inn for Verdens Handelsorganisasjon, som dømte mot USA i desember 2003. Dette førte til at USA heller droppet tariffen, enn å risikere sanksjoner.
Tilbake til David Ricardo, så erkjenner også hans modeller at i situasjoner hvor kapital er mobil og arbeidskraft ikke er mobil, vil dette føre til «offshoring», og dermed økonomisk nedgang og tap av arbeidsplasser i enkelte land. Argumentet holder fortsatt at det vil alltid være bedre å kompensere de som eventuelt taper på handel, enn å hindre handel, da økonomien sett under ett vinner på handel.
USAs handelsunderskudd med utlandet skyldes strukturelle faktorer som er vanskeligere å gjøre noe med på kort sikt. En del av velgerne til Trump er også de som kommer dårligst ut av globalisering.
Til høsten er det mellomvalg i USA og Trump har derfor sterke insentiver til å levere på sine valgkampløfter om reforhandlede handelsavtaler med utlandet. Men det er en balansegang; for mye proteksjonisme kan lede til høy inflasjon, høyere renter og potensielt en sterkere dollar – som ikke er ønskelig.
Til slutt, så er nok ikke tiltakene som er rettet mot Kina helt uberettigede heller. Selv om Kina har vært medlem av Verdens Handelsorganisasjon siden år 2000, er det vanskeligere for utenlandske selskaper å etablere seg i Kina enn omvendt. Noen eksempler er banksektoren hvor utledninger ikke slipper til, og store selskaper som Facebook og Google er utestengt fra det kinesiske markedet.